2.1. Dagens ordning og finansieringsmodell

DSBs arbeid med å ivareta sikkerheten ved elektrisk utstyr og anlegg er en viktig del av samfunnssikkerheten. Det stilles krav for å forebygge at elektriske anlegg og elektrisk utstyr utgjør fare for liv, helse og materielle verdier. Det er en forutsetning for et høyt elsikkerhetsnivå at de som utfører arbeid knyttet til elektriske anlegg og elektrisk utstyr, har nødvendige kvalifikasjoner og kompetanse. I Norge er derfor yrkene innen elektrofagene lovregulerte.

I medhold av § 12 i el-tilsynsloven er det gitt forskrift om krav til kvalifikasjoner for den som skal være faglig ansvarlig for eller utføre selvstendig arbeid (fagarbeider) på elektriske anlegg og elektrisk utstyr, jf. kapittel 3 i forskrift 19. juni 2013 om elektroforetak og kvalifikasjonskrav for arbeid knyttet til elektriske anlegg og elektrisk utstyr.

For den som har det faglige ansvaret er kvalifikasjonskravet relevant master- eller bachelorgrad eller teknisk fagskole med relevant fagbrev, i tillegg minst tre års relevant praksis. For fagarbeidere er kvalifikasjonskravene relevant fagbrev. Fagarbeiderkategorien omfatter ti ulike yrkesgrupper og innenfor kategorien faglig ansvarlig finnes det fem ulike funksjoner.

Personer som har sin utdanning og yrkespraksis fra Norge er gjennom dette kvalifiserte for å utøve det elektrofaglige yrket som utdanningen dekker i Norge. Dette gjelder uavhengig av statsborgerskap, og gjelder derfor både for norske borgere, EØS-borgere og tredjelandsborgere.

Saker om godkjenning og forhåndskontroll av yrkeskvalifikasjoner fra personer med statsborgerskap fra et EØS-land eller Sveits som har sin utdanning og yrkespraksis fra et annet EØS-land eller Sveits, skal ifølge forskrift om elektroforetak og kvalifikasjonskrav for arbeid knyttet til elektriske anlegg og elektrisk utstyr kapittel 4 og 5 følge saksbehandlingsreglene i lov 16. juni 2017 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsloven) og tilhørende forskrift 22. desember 2017 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Deler av yrkeskvalifikasjonsloven gjelder også for yrkesutøvere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland, om ikke annet er særskilt bestemt.

Yrkeskvalifikasjonsloven og den tilhørende forskriften gjennomfører Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/36/EF om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsdirektivet) med senere endringer, herunder direktiv 2013/ 55/EU.

Personer som ønsker å utøve yrket midlertidig – forhåndskontroll av yrkeskvalifikasjoner

Personer som har gjennomført sin utdanning og yrkespraksis utenfor Norge, og som er lovlig etablerte i en annen EØS-stat eller Sveits med rett til å utøve yrket der, og som ønsker å utøve yrket midlertidig i Norge, skal sende en forhåndsmelding med dokumentasjon til DSB. Dette fremgår av yrkeskvalifikasjonsloven kapittel 2, jf. forskrift om elektroforetak og kvalifikasjonskrav for arbeid knyttet til elektriske anlegg og elektrisk utstyr § 11.

DSB kontrollerer yrkesutøverens kvalifikasjoner før vedkommende kan utøve yrket midlertidig i Norge. Slik forhåndskontroll er nødvendig fordi utøvelsen av yrker på elektroområdet kan få vesentlige konsekvenser for helsen og sikkerheten til mottakeren av tjenesten, jf. yrkeskvalifikasjonsloven § 6.

Forhåndsmeldingen skal fornyes hver tolvte måned, jf. yrkeskvalifikasjonsloven § 5 første ledd andre punktum.

Personer som ønsker å etablere seg i Norge – søknad om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner

Personer som har sin utdanning og yrkespraksis fra et annet land, og som ønsker å etablere seg i Norge, må søke DSB om godkjenning av sine yrkeskvalifikasjoner for å kunne videreføre yrket i Norge. Dette fremgår av yrkeskvalifikasjonsloven kapittel 3, jf. forskrift om elektroforetak og kvalifikasjonskrav for arbeid knyttet til elektriske anlegg og elektrisk utstyr § 11 og § 12.

Søknader om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner og forhåndsmeldinger kan fremsettes via DSBs elektroniske søknadsportal. Det kreves i dag ikke gebyr for direktoratets behandling av sakene.

2.2. Bestemmelser om statlig gebyr- og avgiftsfinansiering

Statlig tjenesteproduksjon og myndighetsutøvelse finansieres normalt ved bevilgninger over statsbudsjettet, men staten har anledning til å kreve gebyr for statlig fastsatte tjenester. Finansdepartementets har i Rundskriv R-112/15 Bestemmelser om statlig gebyr og avgiftsfinansiering fastsatt nærmere vilkår for å kunne innføre og endre statlige gebyr- og avgiftsfinansieringer.

Av Finansdepartementets rundskriv fremgår det at hovedformålet for gebyr og sektoravgifter skal være å finansiere en myndighetsbestemt tjeneste. Dette hovedformålet skal fremgå av regelverket for ordningen. De samlede kostnadene ved å administrere ordningen bør, ifølge rundskrivet, stå i et rimelig forhold til inntektene. Gebyrer og sektoravgifter skal hjemles i lov og utfyllende bestemmelser kan gis i forskrift. I følge rundskrivet bør regelverket angi hva som gebyr- eller avgiftslegges, hvem som kan fastsette og endre satser, inntektskrav til ordningen og anvendelse av inntektene.

Reglement for økonomistyring i staten og Bestemmelser om økonomistyring i staten gjelder ved administrasjon av statlige gebyr- og sektoravgiftsordninger.

Av Finansdepartementets rundskriv fremgår det at gebyret ikke skal overstige kostnadene ved å produsere og levere tjenesten, og fullt ut bør dekke kostnadene ved å produsere og levere tjenesten, basert på en kostnadseffektiv drift. Gebyret bør beregnes på grunnlag av gjennomsnittskostnaden ved å produsere og levere tjenesten.

Rundskrivet angir videre at det ikke skal legges inn krav til overskudd i beregningsgrunnlaget. Gebyret bør teknisk utformes slik at det på en best mulig måte sikrer at det er samsvar mellom gebyrets størrelse og kostnadene ved produksjonen og leveringen. Betalingen bør enten baseres på standardiserte satser («prislister») for ulike tjenester eller på faktisk medgått ressursforbruk knyttet til den tjenesten som leveres.

Krav om dekning av kostnader knyttet til behandling av saker om godkjenning og forhåndskontroll av yrkeskvalifikasjoner vil være en gebyrordning etter Finansdepartementets rundskriv. Tjenesten leveres til individuelle mottakere og er knyttet til den som mottar tjenesten.

2.3. Forholdet til EØS-retten

Plikten til å betale saksbehandlingsgebyr skal gjelde enhver som kommer inn under ordningen for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, og vil derfor gjelde uavhengig av nasjonalitet. Gebyrordningen anses derfor å være i samsvar med EØS-avtalen artikkel 4 om ulovlig forskjellsbehandling.

Selv om et tiltak ikke forskjellsbehandler på grunnlag av nasjonalitet, vil det likevel etter forholdene kunne utgjøre en restriksjon på den frie bevegeligheten for arbeidstakere og den frie etableringsretten etter EØS-avtalen artikkel 28 og 31. Gebyrer for saksbehandling kan gjøre det mindre attraktivt for personer med utdanning og praksis fra andre EØS-land å etablere seg og arbeide i Norge. Et saksbehandlingsgebyr vil dermed kunne utgjøre en restriksjon på den frie bevegeligheten for arbeidstakere. Slike restriksjoner vil likevel etter EØS-retten være lovlige dersom de er begrunnet i et legitimt hensyn og er egnede, nødvendige og proporsjonale. Gebyret må derfor gjenspeile kostnadene knyttet til saksbehandlingen og ikke være urimelig høyt.